@
I den forrige posten tok jeg opp den økonomiske situasjonen i Venezuela. Bildet er dystert, det kan gå mot konkurs, og landet kan overleve konkurs kun dersom regjeringen er villig til å ignorere de sosiale konsekvensene.
Jeg lovet også i den forrige posten å ta opp flere spørsmål NRK stilte, men som det ikke ble tid å svare på. Nå har det kommet til hvordan situasjonen er for vanlige folk i Venezuela, altså de sosiale konsekvensene.
Mange har skrytt av den Bolivarianske revolusjonen, satt i gang av Hugo Chávez i 1999, for dets fokus på sosiale og økonomiske ulikheter, fattigdomsreduksjon, enklere tilgang til helsetjenester for hele befolkningen m.m. Det er ingen tvil om at revolusjonen etter hvert kunne vise til resultater her. Mens regimet de første 4-5 årene klart underpresterte (blant annet grunnet lave oljepriser og et dårlig utgangspunkt arvet av det forrige regimet), så ga oljeboomen fra 2003 og utover økonomisk handlingsrom til å overføre midler til den fattigere delen av befolkningen. Likevel var ikke resultatene selv i de beste årene veldig imponerende tatt i betraktning oljepriser på rundt 100 dollar fatet.
I følge CEPAL så gikk fattigdommen ned fra over 48% i 2002 til 25% i 2012 - for deretter å stige til 32% i 2013 (det siste året som er registrert i statistikken). I samme periode gikk ekstrem fattigdom fra 22% til 7% og steg til 10% i 2013. I denne perioden gikk også ulikhetene og arbeidsløsheten ned.
Forskeren Samuel Freije kommer riktignok i et bokkapittel i boka "Venezuela before Chávez" med noen advarende ord (for de som kan spansk så kan man lese artikkelen kapittelet er basert på her).
1) Det er en økende grad av manglende data i husholdningsundersøkelsene disse tallene er basert på etter år 2000 (s. 233 i "Venezuela before Chávez").
2) Redistribusjon er trolig basert fullstendig på oljeinntekter gjennom sosiale utgifter for staten, ikke på et progressivt skattesystem eller gjennom økt effektivitet (s. 225 og s. 233).
3) Dette betyr, og her siterer jeg: "If the rents from oil production were to stagger...social policies will require new funding. Foreseeable alternatives to oil-related fiscal proceeds such as nationalization of other industries, higher income or consumption taxes, and larger collection of social security contributions may all be detrimental for capital accumulation. It is not what redistributive conflicts may harshly affect future economic prospects for Venezuela" (s. 233).
Om punkt 3 kan vi nå si at ikke bare har oljeinntektene stoppet opp, de har falt dramatisk. Økte skatter på andre områder, i tillegg til annen økonomisk politikk (nevnt i forrige blogg), har drastisk redusert ikke-olje-relaterte innekter, og økte skatter vil dermed ikke gi særlig økte inntekter. Når de sosiale gevinstene er fullstendig basert på økte oljeinntekter så må vi kunne forvente store sosiale kostnader med kraftig reduserte oljeinntekter. Problemet for revolusjonen og dets uttalte mål om fattigdomsbekjempelse og sosioøkonomisk utjevning er at sosiale overføringer tenderer til å korrelere med BNPs vekst og fall, og dermed synker de sosiale overføringene nå i disse dager når de trengs som mest. De siste punktene er underbygget i denne rapporten av María Gabriela Ponce og Lissette González, som i sin rapport også støtter særlig opp om punkt to og tre over.
Ponce og González sin rapport er også interessant med tanke på "misiones", som var Chavismoens sosiale prosjekt knyttet til utdanning (Misión Robinson, Ribas og Sucre), subsidier av matvarer (Mercal) og helsetjenester (det mest kjente, Barrio Adentro), blant andre. Misiones kom i gang midt under den politiske krisen fra 2002 til 2004, og ble nærmest parallelle institusjoner knyttet vertikalt til President Chávez på siden av det vanlige utdannings- og helsevesen som inntil da hadde eksistert. Misiones var også vel så mye politisk motivert som sosialt motivert, og Ponce og González viser til hvordan overføringer til sosialbudsjettet (innen de ulike områdene) konsentreres om valgår. Misiones, særlig Barrio Adentro, ble veldig populære, men det er noe uklart hvor bra de har fungert. Systemet har vært lite transparent, og staten har fokusert mer på å produsere tallmateriale (antall pasienter behandlet, antall boliger bygget) enn å vise til kvalitet i tjenester.
De seneste årene har Gran Misión Vivienda, et boligbyggeprosjekt for fattige startet i 2011, vært det store fokuset, og i valgkampen sa Maduro at om de ikke hadde greid å bygge en million boliger innen nyttår 2015, skulle han ta barten. Mirakuløst nok greide regjeringen, hevdet den, å øke farten i boligbyggingen på høsten 2015, og nådde målet. Det er to ting å merke seg riktignok. Økonomiske tall publisert av sentralbanken antyder en nedgang i byggeindustrien på 23,8% i 2015 - dette tallet stemmer dårlig med en rekordhøy boligbygging. Det andre er hvordan Gran Misión Vivienda får fram det klientelistiske og politiske ved de sosiale tiltakene i Venezuela (dette er ikke unikt for Venezuela, men Venezuela er likevel ganske ekstremt i en latinamerikansk kontekst). I valglokaler knyttet til GMV boligprosjekter fikk sosialistpartiet til Maduro i valget den 6. desember 85,5% av stemmene mot opposisjonens 12,2% av stemmene. Og dette var et fantastisk resultat for opposisjonen. I tidligere valg i 2012 og 2013 har sosialistpartiet i samme valglokaler fått mellom 95 og 97% av stemmene (se en meget god analyse her). Så har du fått bolig av Chavismoen stemmer du på Sosialistpartiet, eller omvendt: du får ikke bolig av GMV med mindre du er en støttespiller for Sosialistpartiet. Dette er en viktig grunn til at en av opposisjonens viktigste lover er å gi mottakere av bolig i GMV privat eiendomsrett - opposisjonen ønsker å omgjøre disse til uavhengige velgere (du driver ikke kampanje mot Maduro om du bor i en GMV bolig siden du da fort kan miste denne), og vinne stemmer blant denne gruppen av stort sett fattige. Misiones har dermed vært gode elektorale og politiske verktøy, men som vi ser under, har disse trolig hatt mindre effekt som fattigdomsreduserende sosiale tiltak.
Vi vet litt om konsekvensene av den økonomiske krisen som nå pågår. Siden den Venezuelanske staten, eller det Venezuelanske Statistisk Sentralbyrå, INE, i en to årsperiode sluttet å publisere resultater fra sine husholdningsundersøkelser, tok forskere fra tre venezuelanske universiteter tak i saken og laget sine egne fattigdomsundersøkelser basert på de samme fattigdomsdefinisjonene som UNDP og INE har brukt. Dette gir mulighet for å se på fattigdomstrender og for å sammenlikne ulike studier over tid i Venezuela.
Jeg lovet også i den forrige posten å ta opp flere spørsmål NRK stilte, men som det ikke ble tid å svare på. Nå har det kommet til hvordan situasjonen er for vanlige folk i Venezuela, altså de sosiale konsekvensene.
Mange har skrytt av den Bolivarianske revolusjonen, satt i gang av Hugo Chávez i 1999, for dets fokus på sosiale og økonomiske ulikheter, fattigdomsreduksjon, enklere tilgang til helsetjenester for hele befolkningen m.m. Det er ingen tvil om at revolusjonen etter hvert kunne vise til resultater her. Mens regimet de første 4-5 årene klart underpresterte (blant annet grunnet lave oljepriser og et dårlig utgangspunkt arvet av det forrige regimet), så ga oljeboomen fra 2003 og utover økonomisk handlingsrom til å overføre midler til den fattigere delen av befolkningen. Likevel var ikke resultatene selv i de beste årene veldig imponerende tatt i betraktning oljepriser på rundt 100 dollar fatet.
I følge CEPAL så gikk fattigdommen ned fra over 48% i 2002 til 25% i 2012 - for deretter å stige til 32% i 2013 (det siste året som er registrert i statistikken). I samme periode gikk ekstrem fattigdom fra 22% til 7% og steg til 10% i 2013. I denne perioden gikk også ulikhetene og arbeidsløsheten ned.
Forskeren Samuel Freije kommer riktignok i et bokkapittel i boka "Venezuela before Chávez" med noen advarende ord (for de som kan spansk så kan man lese artikkelen kapittelet er basert på her).
1) Det er en økende grad av manglende data i husholdningsundersøkelsene disse tallene er basert på etter år 2000 (s. 233 i "Venezuela before Chávez").
2) Redistribusjon er trolig basert fullstendig på oljeinntekter gjennom sosiale utgifter for staten, ikke på et progressivt skattesystem eller gjennom økt effektivitet (s. 225 og s. 233).
3) Dette betyr, og her siterer jeg: "If the rents from oil production were to stagger...social policies will require new funding. Foreseeable alternatives to oil-related fiscal proceeds such as nationalization of other industries, higher income or consumption taxes, and larger collection of social security contributions may all be detrimental for capital accumulation. It is not what redistributive conflicts may harshly affect future economic prospects for Venezuela" (s. 233).
Om punkt 3 kan vi nå si at ikke bare har oljeinntektene stoppet opp, de har falt dramatisk. Økte skatter på andre områder, i tillegg til annen økonomisk politikk (nevnt i forrige blogg), har drastisk redusert ikke-olje-relaterte innekter, og økte skatter vil dermed ikke gi særlig økte inntekter. Når de sosiale gevinstene er fullstendig basert på økte oljeinntekter så må vi kunne forvente store sosiale kostnader med kraftig reduserte oljeinntekter. Problemet for revolusjonen og dets uttalte mål om fattigdomsbekjempelse og sosioøkonomisk utjevning er at sosiale overføringer tenderer til å korrelere med BNPs vekst og fall, og dermed synker de sosiale overføringene nå i disse dager når de trengs som mest. De siste punktene er underbygget i denne rapporten av María Gabriela Ponce og Lissette González, som i sin rapport også støtter særlig opp om punkt to og tre over.
Ponce og González sin rapport er også interessant med tanke på "misiones", som var Chavismoens sosiale prosjekt knyttet til utdanning (Misión Robinson, Ribas og Sucre), subsidier av matvarer (Mercal) og helsetjenester (det mest kjente, Barrio Adentro), blant andre. Misiones kom i gang midt under den politiske krisen fra 2002 til 2004, og ble nærmest parallelle institusjoner knyttet vertikalt til President Chávez på siden av det vanlige utdannings- og helsevesen som inntil da hadde eksistert. Misiones var også vel så mye politisk motivert som sosialt motivert, og Ponce og González viser til hvordan overføringer til sosialbudsjettet (innen de ulike områdene) konsentreres om valgår. Misiones, særlig Barrio Adentro, ble veldig populære, men det er noe uklart hvor bra de har fungert. Systemet har vært lite transparent, og staten har fokusert mer på å produsere tallmateriale (antall pasienter behandlet, antall boliger bygget) enn å vise til kvalitet i tjenester.
De seneste årene har Gran Misión Vivienda, et boligbyggeprosjekt for fattige startet i 2011, vært det store fokuset, og i valgkampen sa Maduro at om de ikke hadde greid å bygge en million boliger innen nyttår 2015, skulle han ta barten. Mirakuløst nok greide regjeringen, hevdet den, å øke farten i boligbyggingen på høsten 2015, og nådde målet. Det er to ting å merke seg riktignok. Økonomiske tall publisert av sentralbanken antyder en nedgang i byggeindustrien på 23,8% i 2015 - dette tallet stemmer dårlig med en rekordhøy boligbygging. Det andre er hvordan Gran Misión Vivienda får fram det klientelistiske og politiske ved de sosiale tiltakene i Venezuela (dette er ikke unikt for Venezuela, men Venezuela er likevel ganske ekstremt i en latinamerikansk kontekst). I valglokaler knyttet til GMV boligprosjekter fikk sosialistpartiet til Maduro i valget den 6. desember 85,5% av stemmene mot opposisjonens 12,2% av stemmene. Og dette var et fantastisk resultat for opposisjonen. I tidligere valg i 2012 og 2013 har sosialistpartiet i samme valglokaler fått mellom 95 og 97% av stemmene (se en meget god analyse her). Så har du fått bolig av Chavismoen stemmer du på Sosialistpartiet, eller omvendt: du får ikke bolig av GMV med mindre du er en støttespiller for Sosialistpartiet. Dette er en viktig grunn til at en av opposisjonens viktigste lover er å gi mottakere av bolig i GMV privat eiendomsrett - opposisjonen ønsker å omgjøre disse til uavhengige velgere (du driver ikke kampanje mot Maduro om du bor i en GMV bolig siden du da fort kan miste denne), og vinne stemmer blant denne gruppen av stort sett fattige. Misiones har dermed vært gode elektorale og politiske verktøy, men som vi ser under, har disse trolig hatt mindre effekt som fattigdomsreduserende sosiale tiltak.
Vi vet litt om konsekvensene av den økonomiske krisen som nå pågår. Siden den Venezuelanske staten, eller det Venezuelanske Statistisk Sentralbyrå, INE, i en to årsperiode sluttet å publisere resultater fra sine husholdningsundersøkelser, tok forskere fra tre venezuelanske universiteter tak i saken og laget sine egne fattigdomsundersøkelser basert på de samme fattigdomsdefinisjonene som UNDP og INE har brukt. Dette gir mulighet for å se på fattigdomstrender og for å sammenlikne ulike studier over tid i Venezuela.
ENCOVI undersøkelsen viser en brutal stigning i fattigdommen de to siste år når inflasjonen har vært på sitt høyeste. Allerede fra undersøkelsen i 2014 ble dette slått stort opp siden fattigdommen nå var høyere enn under perioden før Chávez. Fattigdom måles her for øvrig som en sammenlikning mellom inntekt og et estimat av prisene på matvarer og andre varer som anses nødvendige for å få i seg en normal mengde med kalorier (for forklaring og definisjon av fattigdomsmål, se denne rapporten på spansk). Har du inntekt høyere enn dette estimatet av nødvendige utgifter, er du ikke fattig, har du det ikke, er du fattig. ENCOVI undersøkelsen har estimert inflasjonen til 170% - et moderat estimat siden inflasjonen var på 200% i 2015 og hva gjelder matvarer var den på 300%. Dette målet er ekstremt sensitivt for inflasjon - særlig så høy inflasjon som Venezuela opplever i dag - og dermed er ikke en økning på over 20 prosentpoeng på ett år så urealistisk. Tallet på 75,6% fattigdom er også støttet opp av en undersøkelse utført av Venebarómetro. Her har man ikke nøyaktig målt fattigdommen knyttet opp til en klar definisjon av fattigdom, men spurt befolkningen om inntektene holder til å kjøpe mat - et spørsmål som minner om fattigdomsmålet i ENCOVI-undersøkelsen. 79% svarer de ikke har nok penger til mat hver måned, altså så vidt høyere enn hva ENCOVI-kommer fram til, og 9 av 10 sier de kjøper mindre mat enn før (for flere tall om mangelfull nutrisjon, se dette intervjuet).
Den strukturelle fattigdommen (NBI etter sin spanske forkortelse - knyttet til tilgang til skole, adekvat boligstandard, vann/kloakk, og hvor mange personer i hjemmet pr inntekt), har økt fra 2014 til 2015 fra 21,3% til 29,1% i følge den samme ENCOVI-undersøkelsen. Det er en stigning på 48% på et år, og er kun 5 prosentpoeng lavere enn da Chávez tok over makten i 1999 da NBI-fattigdommen lå på ca. 35%. Den Venezuelanske sentralbanken, som plutselig publiserte fattigdomstall den 17. februar, hevder NBI-fattigdommen har gått ned fra 20,4% til 19,8% fra 2014 til 2015. Dette virker urimelig tatt i betraktning den økonomiske situasjonen, og ingen har funnet det for godt å kommentere disse tallene (som ble publisert sammen med inflasjonstall og andre økonomiske indikatorer som fikk all oppmerksomhet). Sentralbanken har ikke publisert fattigdomstall basert på inntekt siden 2013. Den strukturelle fattigdommen falt mye mindre under Chávez enn fattigdom basert på inntekt, og det tilsier også at Misiones som skal ta seg av den strukturelle fattigdommen, ikke har fungert like bra som andre tiltak som direkte pengeoverføringer (og subsidier) i gode økonomiske tider.
Men hva så med varemangelen og køene? Det er stor matvaremangel i Venezuela i dag, og mangel på alt annet. 8 av 10 medisiner mangler i landet, og dette skjer midt i en Zika-epidemi i regionen. Man hører lite om Venezuela og Zika, mer om Colombia og især Brasil. Det er trolig ikke pga. få smittede, men statens manglende evne til å registrere og måle om personer har Zika. Regjeringen rapporterer om ca. 4000 tilfeller av Zika, mens legeorganisasjoner stipulerer kanskje så mange som 400 000 smittede (mot ca. 30000 i Colombia).
Når det gjelder køene som flere har sett bilder av, så har Plataforma Initiativa gjort en undersøkelse høsten 2015 over hvor mange timer den venezuelanske befolkning bruker i snitt i køer hver dag for å få tak i mat og medisiner (og alt annet). Tallene er nesten ikke til å tro. 25% av befolkningen bruker inntil 3 timer i kø daglig. 25% av befolkningen bruker mellom 3 og 5 timer i kø daglig! 50% av befolkningen bruker 5 timer eller mer i kø daglig. Av disse siste bruker halvparten, altså 25% av befolkningen, ca. 10 timer i kø daglig for å dekke sine behov. Dette er tall som indikerer en desperat situasjon for befolkningen.
Fattigdommen under Chávez gikk ned, mest ned gikk fattigdommen basert på inntekt fordi staten fikk mer penger mellom hendene og brukte en del av dette til omfordeling, mens den strukturelle fattigdommen gikk noe mindre ned blant annet fordi Misiones var like mye politisk som sosialt motivert. Problemet med denne politikken var at det var som å tisse i buksene for å holde seg varm. Det gir kortvarig glede, men situasjonen etterpå blir verre enn den var før. Slik er det i Venezuela i dag og situasjonen er på mange måter allerede kritisk særlig med tanke på tilgang til medisiner og mat, men også med tanke på at situasjonen for 2016 blir verre enn for 2015. Det er uten tvil en sosial krise, og leger og andre snakker også om en humanitær krise og ber om FN-hjelp og nødsendinger av medisiner til landet.
Resultatet vi ser i dag er kanskje mer ekstrem enn forventet, men likevel ikke overraskende gitt den politikken som har vært ført de siste 12-14 årene. Ansvaret ligger hos en regjering som siden 1999 har styrt med stort flertall, og siden 2005/2006 med full kontroll over alle statsinstitusjoner. Og så lenge regjeringen får sitte videre, og fortsetter å prioritere kreditorer på Wall Street framfor å brødfø egen befolkning, så vil det bli verre før det blir bedre. Spørsmålet er hvor lenge regjeringen kan bli sittende, men det tar jeg opp i neste post om den politiske situasjonen i Venezuela.
Den strukturelle fattigdommen (NBI etter sin spanske forkortelse - knyttet til tilgang til skole, adekvat boligstandard, vann/kloakk, og hvor mange personer i hjemmet pr inntekt), har økt fra 2014 til 2015 fra 21,3% til 29,1% i følge den samme ENCOVI-undersøkelsen. Det er en stigning på 48% på et år, og er kun 5 prosentpoeng lavere enn da Chávez tok over makten i 1999 da NBI-fattigdommen lå på ca. 35%. Den Venezuelanske sentralbanken, som plutselig publiserte fattigdomstall den 17. februar, hevder NBI-fattigdommen har gått ned fra 20,4% til 19,8% fra 2014 til 2015. Dette virker urimelig tatt i betraktning den økonomiske situasjonen, og ingen har funnet det for godt å kommentere disse tallene (som ble publisert sammen med inflasjonstall og andre økonomiske indikatorer som fikk all oppmerksomhet). Sentralbanken har ikke publisert fattigdomstall basert på inntekt siden 2013. Den strukturelle fattigdommen falt mye mindre under Chávez enn fattigdom basert på inntekt, og det tilsier også at Misiones som skal ta seg av den strukturelle fattigdommen, ikke har fungert like bra som andre tiltak som direkte pengeoverføringer (og subsidier) i gode økonomiske tider.
Men hva så med varemangelen og køene? Det er stor matvaremangel i Venezuela i dag, og mangel på alt annet. 8 av 10 medisiner mangler i landet, og dette skjer midt i en Zika-epidemi i regionen. Man hører lite om Venezuela og Zika, mer om Colombia og især Brasil. Det er trolig ikke pga. få smittede, men statens manglende evne til å registrere og måle om personer har Zika. Regjeringen rapporterer om ca. 4000 tilfeller av Zika, mens legeorganisasjoner stipulerer kanskje så mange som 400 000 smittede (mot ca. 30000 i Colombia).
Når det gjelder køene som flere har sett bilder av, så har Plataforma Initiativa gjort en undersøkelse høsten 2015 over hvor mange timer den venezuelanske befolkning bruker i snitt i køer hver dag for å få tak i mat og medisiner (og alt annet). Tallene er nesten ikke til å tro. 25% av befolkningen bruker inntil 3 timer i kø daglig. 25% av befolkningen bruker mellom 3 og 5 timer i kø daglig! 50% av befolkningen bruker 5 timer eller mer i kø daglig. Av disse siste bruker halvparten, altså 25% av befolkningen, ca. 10 timer i kø daglig for å dekke sine behov. Dette er tall som indikerer en desperat situasjon for befolkningen.
Fattigdommen under Chávez gikk ned, mest ned gikk fattigdommen basert på inntekt fordi staten fikk mer penger mellom hendene og brukte en del av dette til omfordeling, mens den strukturelle fattigdommen gikk noe mindre ned blant annet fordi Misiones var like mye politisk som sosialt motivert. Problemet med denne politikken var at det var som å tisse i buksene for å holde seg varm. Det gir kortvarig glede, men situasjonen etterpå blir verre enn den var før. Slik er det i Venezuela i dag og situasjonen er på mange måter allerede kritisk særlig med tanke på tilgang til medisiner og mat, men også med tanke på at situasjonen for 2016 blir verre enn for 2015. Det er uten tvil en sosial krise, og leger og andre snakker også om en humanitær krise og ber om FN-hjelp og nødsendinger av medisiner til landet.
Resultatet vi ser i dag er kanskje mer ekstrem enn forventet, men likevel ikke overraskende gitt den politikken som har vært ført de siste 12-14 årene. Ansvaret ligger hos en regjering som siden 1999 har styrt med stort flertall, og siden 2005/2006 med full kontroll over alle statsinstitusjoner. Og så lenge regjeringen får sitte videre, og fortsetter å prioritere kreditorer på Wall Street framfor å brødfø egen befolkning, så vil det bli verre før det blir bedre. Spørsmålet er hvor lenge regjeringen kan bli sittende, men det tar jeg opp i neste post om den politiske situasjonen i Venezuela.
Blogg publikasjon tirsdag 1. mars 2016 av Leiv Marsteintredet
http://latampolitikk.blogspot.no/2016/03/den-sosiale-situasjonen-i-venezuela.html?m=1